Det er ganske utrolig hvor mye man rekker å tenke over i løpet av en 15 min lang busstur. Du blir naturligvis sittende å betrakte alle rundt deg. Hva slags fakter de har, hvordan de står eller sitter, hva de har på seg og du lurer på hva de skal når de går av. Jeg tenker og funderer mest når jeg sitter på nettopp bussen, trikken, tbanen eller bare går en tur. Det er akkurat som om jeg trenger å være i bevegelse for at tankene skal komme. Det slår meg hver eneste dag. Vi mennesker er så rare. Vi hever skuldrene og dukker når det begynner å regne i håp om at vi blir mindre våte. Om det er noe vi ikke har så innbiller vi oss at vi klarer oss fint uten, men om muligheten byr seg så griper vi den. Vi bruker hele uken på å telle ned til helgen og skulle ønske at det var helg hver dag, selv om det da ikke hadde vært noe å glede seg til som er poenget med helgen (i mine øyne). Vi melder oss på utallige konkurranser og tipper i Lotto, selv om vi innerst inne vet at det er nesten umulig å vinne...osv.
Disse typiske handlingen er for meg, det som gjør oss menneskelige. Men hva betyr det, at vi bare er menneskelige? Jeg er av den oppfatningen av at å være menneskelig blir ofte brukt som et svar når man skal forklare noe man har gjort. Frasen:"Jeg er jo bare menneskelig", er kanskje bare en unnskyldning og en trøst for alt det dumme vi gjør? Men det vil jo ikke si at det greit for det.
5 kommentarer:
Morsom fundering. Dette er ting jeg har tenkt på flere ganger, alt fra det med skuldrene i regnet, til det å være menneskelig. Til det siste så syns jeg folk bruker det i tide og utide.
For et herlig innlegg <3
du skriver utrolig bra som alltid :) og som luisa skriver, dette er ting også jeg har tenker over flere ganger.
SV: Ja litt det jeg tenkte i går også, men idag tar jeg det mer som et kompliment ;)
jeg også betrakter alle på bussen, hehe. herlige funderinger
Legg inn en kommentar