An escalator can never break, it can only become stairs.

Jeg er nå inne i mitt femte år som Oslo-borger (om en tilflyttet hedmarking kan få lov til å kalle seg det). Fem år. Det virker lenge i studiesammenheng, men det er bare en brøkdel av livet. Nå er byen verken fremmed, stor eller spesielt skummel og selv om antall voldtekter i dagens nyhetsbilde sier noe annet, føler jeg meg fremdeles trygg (bank i bordet). Selv om jeg i løpet av de fem årene har jeg funnet min vei til skolen fra forskjellige retninger, kommer jeg ikke utenom t-banestasjonen på vei til jobb og andre ærender i sentrum. Helt siden jeg tok min første tur med t-banen noensinne og rulletrappen opp til Nydalen tenkte jeg at denne holdeplassen måtte jeg forevige på en eller annen måte. Den freshe rulletrappen med de merkligste lydene skiller seg defintivit ut fra de andre t-banestoppene.

Her om dagen, mens jeg stod og ventet på banen hadde jeg heldigvis speilrefleksen i veska. Jeg fant fort ut at ikke bare er det moro å ta rulletrappa, men det er enda morsommere og mer utfordrende å ta bilder av en med skiftende lys og folk som kommer opp og ned. Om noen har en formening om hvilket bilde som er best, så blir jeg glad for tilbakemelding. Klarer ikke helt å bestemme for om bildene er brukbare eller om de bare er fargeklatter. Jøsses, nå har jeg faktisk skrevet et helt innlegg bare om en rulletrapp, men denne må sees og oppleves. For en mer visuell opplevelse klikk deg inn og se video på Elefantzonen.